Flere tiår før arbeidet hennes påvirket beslutningstaking på Pentagon-nivå, var Sara Jane (Bailey) Haehl '72 en overflyttet student ved Franklin College, nygift, pendlet daglig og forberedte seg på en karriere innen utdanning.

«Hva annet skulle en kvinne med matematikk som hovedfag gjøre enn å undervise på den tiden?» sa hun, og delte en følelse som reflekterte tiden mer enn en personlig tvil.

Etter endt utdanning fulgte Haehl en tradisjonell vei, tok en bachelorgrad og returnerte til hjembyen Shelbyville i Indiana for å undervise i matematikk på videregående skole. Hun likte å gjenoppta kontakten med tidligere lærere og hjelpe elever, men over tid følte hun seg begrenset av rollen.

«Jeg elsket å undervise, men ikke kantinevaktene og bibliotekovervåkingen, og det å aldri kunne forlate bygningen», sa Haehl. «Det var flere faktorer som fikk meg til å innse at jeg ikke ville undervise resten av livet.»

Nesten to år inn i lærerkarrieren ønsket Haehl velkommen fødselen av sin første datter og gikk over til å være hjemme på heltid. Et år senere ble hennes andre datter født, og snart etterfulgt av en tredje. Midt i å oppdra en ung familie følte hun også en økende trang til å fortsette utdannelsen sin.

«Jeg fullførte en mastergrad i matematikkdidaktikk ved IU i 1976, og prøvde fortsatt å finne ut hva jeg ville gjøre videre», mintes hun. Da Haehl vurderte en karriere innen regnskap, dukket det opp en uventet mulighet da National Science Foundation og Purdue University skapte en vei inn i elektroingeniørstudiet for kvinner som allerede hadde grader i matematikk eller naturfag.

Haehl husker at konkurransen om programmet var intens, med 125 kvinner som søkte på de 25 begrensede plassene. Til slutt var det bare 17 kvinner som fullførte programmet, og hun var en av dem.

«Det var ikke lett», sa hun. «Det var definitivt øyeblikk der du visste at du var i et rom som ikke alltid hadde vært åpent for deg.» På mange måter hadde hun forberedt seg på den muligheten hele tiden. Som barn jobbet hun ofte sammen med faren sin, en elektroingeniør som drev et bilverksted før han støttet kraftselskaper over hele Indiana. Elektroingeniørstudiet ga henne muligheten til å utøve og utvikle sine tekniske ferdigheter, og hun blomstret.

Mens hun fullførte studiene sine ved Purdues campus i Indianapolis, takket hun ja til en deltidsstilling innen logistikk ved Naval Avionics Center (NAC), som lå i nærheten. Arbeidet hennes der eskalerte fra læringsteori til problemløsning i den virkelige verden etter at hun fullførte ingeniørstudiet og takket ja til et heltidsjobbtilbud. Det var 1982, og starten på det som skulle bli hennes 33 år lange karriere innen programstyring for det amerikanske militæret.

Ved NAC brukte hun nesten et tiår på å evaluere våpen og styringssystemer, feilsøke problemer og sørge for at komponentene fungerte effektivt sammen. Dette arbeidet fikk dypere betydning under Operasjon Desert Storm, da hun bidro til å støtte teknologier som brukes om bord på amerikanske hangarskip. «Det gir deg en følelse av belønning når du gjør noe for landet og for de som er i militæret og beskytter dem. Det er en verdifull følelse», sa hun.

Hun bidro også til forbedringer av antiubåtkrigføringssystemer og lærte at selv de mest komplekse teknologiene kan avhenge av små detaljer og menneskene bak dem.

Tidlig på 1990-tallet var Haehl trebarnsmor, skilt og hun navigerte nye nivåer av uavhengighet. Innsatsen involverte mer enn personlige ambisjoner; det handlet om å bygge en stabil fremtid for familien hennes. «Jeg visste at jeg sto overfor et glasstak innen marineavionikk, og jeg trengte en karriere som ville tillate meg å forsørge jentene mine og planlegge pensjonisttilværelsen min», sa hun. Da hun ble tilbudt en stilling i Naval Air Systems Command, flyttet hun til Arlington, Virginia, hvor hun jobbet med antiubåtkrigføring, elektronisk krigføring og andre forsvarsprogrammer. Et 14-måneders oppdrag i Pentagon utvidet erfaringen hennes ytterligere.

«Det kontoret jobbet med presidentens private helikoptre, og jeg fikk gå inn i et av dem for å se hele systemet», sa hun. Etter hvert som karrieren hennes utviklet seg, fortsatte Haehl sin faglige utvikling og tok en mastergrad i nasjonal sikkerhet og strategiske studier med fokus på kommando og kontroll fra Naval War College i Newport, Rhode Island. Hun husker levende hvordan hun var i klasserommet 11. september 2001, da nyheten om kapringer av amerikanske kommersielle fly av terrorister begynte å spre seg.

«Vi kom ut i gangen og så det på skjermene», sa hun. «De trodde et fly hadde truffet Pentagon. De evakuerte bygningen.» Øyeblikket understreket den virkelige virkningen av arbeidet hennes og forsterket hennes engasjement for å ta på seg stadig mer strategiske roller.

I 2002 begynte hun å jobbe tett med ledende militæroffiserer og klassifiserte ansatte ved E6 Command and Control Program Office, som kommuniserer og leder militære operasjoner under kriser, som atomvåpenscenarioer. I senere kommando- og kontrollroller jobbet hun på tvers av marinens, luftforsvarets og marinekorpsets avdelinger, og bidro til deres fellesoperasjoner. I en senere rolle ved Space and Naval Warfare Center, på oppdrag med FBI for programstyring, bidro Haehl til systemer utviklet for å opprettholde kommunikasjons- og kommandokapasiteter selv i de mest ekstreme scenariene. Hennes siste og, som hun beskrev det, «favoritt»-stilling før hun pensjonerte seg i 2015 var ved Pentagons Office of Networks and Information Integration for Joint Command and Control, som fører tilsyn med hvordan informasjon flyter på tvers av militæret, og sikrer at ledere kan forstå situasjoner som utfolder seg, kommunisere i sanntid og ta koordinerte beslutninger.

I den rollen samarbeidet Haehl med ingeniører, høytstående militære tjenestemenn og sivile ledere for å samkjøre programmer og bryte ned kommunikasjonsbarrierer. Hun bygde seg et rykte for å stille spørsmålene andre kanskje overser: «Hva med dette?» og «Har vi tenkt på det?»

I tillegg til sin tekniske ekspertise mener Haehl at kommunikasjon var en av hennes største styrker. Hun er spesielt takknemlig for litteraturkursene ved Franklin College som utfordret henne til å formulere ideer klart og gjennomtenkt. «I det lange løp var den bakgrunnen veldig verdifull for meg», delte hun. Enten det var å samarbeide med ingeniører, orientere militære ledere eller navigere diskusjoner på høyt nivå i sikre miljøer, var klarhet like viktig som nøyaktighet. «Det spiller ingen rolle hvor mye kunnskap du har hvis du ikke kan kommunisere godt», sa hun.

Når hun ser tilbake, ser hun ikke karrieren sin i lys av hindringer, selv om det var mange. Som kvinne som begynte å studere ingeniørfag tidlig på 1980-tallet, møtte hun øyeblikk med tvil og av og til blank avvisning. «En ingeniørlærer fortalte oss bokstavelig talt at vi burde være hjemme barbeint og gravide», mintes hun.

Men da hun først kom inn i feltet og beviste sine evner, fulgte respekten. «Jeg jobbet med fantastiske mennesker gjennom hele karrieren min; det gjorde jeg virkelig», sa hun. «Vi hadde gjensidig respekt.» Hun tilskriver mye av suksessen sin utholdenhet, veiledning og en vilje til å fortsette å lære, enten det betydde å navigere nye tekniske utfordringer, delta i lederprogrammer eller bare stille spørsmål på høyeste nivå. «Faren min sa alltid til meg: 'Gå til toppen'», sa hun. «Hvis du har et spørsmål, så spør.» Det var råd hun tok med seg fra barndommen til karrieren.

Nå, mer enn et tiår etter at hun har gått av med pensjon, reflekterer Haehl over en karriere som trosset forventningene og strakte seg over et ekstraordinært spekter av erfaringer. «Jeg snakker ikke så mye om karrieren min nå; det er liksom et fremmedspråk for de fleste. Jeg pleier bare å fortelle folk at jeg jobbet innen mange forskjellige tekniske felt innen programledelse og systemteknikk.»

Hun er fortsatt en sterk forkjemper for den typen utdanning som først satte henne på den karriereveien. «Jeg har alltid følt at utdanning er ekstremt verdifull for personlig utvikling, og en humanistisk utdanning utvider deg på måter du ikke alltid forventer», sa hun.

Ved Franklin College fant hun den bredden gjennom kurs i litteratur, historie, religion og filosofi mens hun studerte matematikk. «Franklin gir studentene muligheten til å se hva som passer», sa hun. «Det åpner dører de kanskje ikke engang vet finnes.»

Livet hennes står som bevis. I stedet for å følge en enkelt, definert sti, valgte hun å gå gjennom nye dører etter hvert som de dukket opp.

Haehl, bosatt i Friendswood i Texas, var stolt over å bli invitert i 2018 til å snakke med studenter i et matematikkkurs ved Franklin College, hvor hun delte sitt perspektiv på verdien av å kombinere humaniorautdanning med teknisk ekspertise. Nylig returnerte hun til campus for å delta på kampanjegallaen, hvor Franklin Forward-kampanjen ble offentlig lansert.

Av: Amy (Kean) VerSteeg '96

Gjengitt fra Franklin College Magazine , sommeren 2026